Øret

 

 Øret er et sanseorgan på kroppen som vi bruker for å fange opp lyder som er rundt oss, det fins mange lydbølger rundt oss hele tiden, og det er disse som bringer beskjeder til øret. Øret kan deles inn i tre deler:

·         Ytreøret som fanger opp lyder og fører dem videre inn i øregangen, der blir lyden forsterket. Deretter blir lyden ledet til trommehinnen.

·         Mellomøret er et lite kammer der trommehinnen er i den ene enden og det ovale vinduet i den andre.

I mellom disse to sitter det tre øreben, som kalles ambolten, hammeren og stigbøylen. Når øret fanger opp lyd og den treffer trommehinnen, vibrerer den og setter ørebenene i bevegelse. Det ovale vinduet fører lyden videre inn i sneglehuset som sitter i det indre øret.

Det ovale vinduet er åpningen inn mot det indre øret, og åpningen er dekket av en hinne. Mellomøret må være luftfylt for at vi skal høre best mulig. Luft til mellomøret kommer fra svelget, gjennom en kanal kalt øretrompeten. Hver gang vi svelger eller gjesper, reguleres lufttrykket i mellomøret slik at det er likt lufttrykket utenfor.

·         Det indreøret består av likevektsapparatet og sneglehuset. Inni sneglehuset har vi ca 20 000 mikroskopiske hår som settes i bevegelse når lydbølgen kommer inn. Disse hårene sender signaler til hørselsnerven

 

Igjennom denne hørselsnerven sendes det elektriske signaler til hørselssenteret i hjernen. Å det er ikke før lydsignalene når dit at lyden gir mening, og der kan den sammenlignes med lyd vi har hørt  tidliigere.

 

 

Ytreøret

 

Det ytre består av øremuslingen som stikker ut fra hodet, og en ca 2 cenitmeter lang øregang. Her finner vi trommehinne som markerer overgangen til mellomøret. Trommehinna består av et ytre hudlag og en slimhinne innerst. Trommehinnen blir satt i bevegelse ved lydbølger og overfører bevegelsen til mellomøret og det indre øret.

 

Mellomøret

Fra mellomøret går det også en kanal, øretrompeten (tuba auditiva), ned til bakre del av nesen. Denne luftekanalen gjør det mulig for oss å ha samme lufttrykk på utsiden og innsiden av trommehinnen

 

Lydbølgene som kommer, setter trommehinna i svingninger. De svært svake bevegelsene i trommehinna blir forsterket i mellomøret ved at trommehinnas bevegelser overføres videre via tre små bein, mellomøreknoklene: Hammeren, ambolten og stigbøylen.

 

Disse tre leder svingningene til det ovale vinduet og er med på å danne en kjede fra trommehinnen til det ovale vinduet.  

Hammeren settes i svingninger av trommehinna, hammeren setter så ambolten og stigbøyla i svingninger. Lyden forsterkes i overføringen da overflata i trommehinna er 20 ganger større enn det ovale vinduet.

Stigbøylen er festet til det ovale vinduet og sitter inntil sneglehuset, som mottar lydbølgene. Den trykker mot det ovale vinduet slik at dette buler innover. Det ovale vinduet overfører trykket til væsken i det indre øret, der vi får en bølgebevegelse som forplanter seg gjennom den øvre, så den midterste og til slutt den nederste kanalen i sneglehuset. Deretter blir det ovale vinduet presset utover i mellomøret, og trykket blir jevnet ut. Dette skjer om igjen hele tiden så lenge lydbølger ledes inn i øregangen.

Når bølgene treffer det ovale vinduet, begynner det straks å bevege seg, dermed blir det bølger i væsken som ligger inne i sneglehuset i det indre øret.

 

 

Lydbølgene som er i lufta fanges opp av øremuslingen og ledes innover øregangen til trommehinna. Disse bølgene setter trommehinna i bevegelse. Disse bevegelsene blir overført til mellomknoklene som leder de videre til det ovale vinduet, dermed kommer dette i bevegelse også som gjør at væsken inne i sneglehuset i det indre øret begynner å bevege seg.

I sneglehuset ligger enden på cellene i hørenerven. Alle disse nerveutløperne har kontakt med sansecellene, som i øret er, hår. Bølgene i væsken får håret til å bevege seg, dermed vil sansecellene oppfatte svingningene og lager et nervesignal.

Alle nervecellene samler seg i en tykk hørenerve. Den sender beskjed til høresentrumet i hjernen, der lydinntrykkene kommer til bevissthet.

 

Det indre øret

Det indre øret består som sagt av to deler: likevektsapparatet og sneglehuset (cochlea).

 

Likevektsapparatet er med på å holde kontrollen over balansen. Den består av tre bueganger i tilegg til vestibulum (utriculus og sacculus)

 

 

Inne i buegangene er det enkelte forhøyninger (cellemasser) som består av epitelceller. Disse forhøyningene ligner på små kupler. Imellom epitelcellene i cellemassen, ligger hårcellene. Disse har hårlignende strukturer på overflaten. Hårene stikker inn i en gelélignende masse i buegangene, igjennom disse gangene strømmer det en væske som kalles endolymfe. Ved rotasjonsbevegelser av hode, vil væsken komme i bevegelse. Hårcellene som sitter i buegangene er som sanseceller. Bevegelsen vil bli overført til gelémassen som omgir hårcellene og deretter sterociliene på hårcellene. Når stereociliene feies i ulike retning av væsken som beveges i buegangen, vil de føre til at det dannes elektriske impuls som sendes i en nervefiber til hjernebarken. Det er på denne måten vi får en oppfattelse av kroppens bevegelse i rommet.

 

Utriculus og sacculus

Disse er lokalisert mellom sneglehuset, og de tre buegangene i det indre øret, på akkurat saem måte som buegangene finns det enkelte forhøyninger bestående av epitelceller, hårceller og en omliggende gelémasse. Utriculus reagerer hovedsakelig på sidebøyning av hodet, mens sacculus reagerer på fremover bøyning og bakover bøyning av hodet. I motsetning til buegangene har både utriculus og sacculus evnen til å reagere på lineær bevegelse av hode

Det er ikke bare likevektsapparatet som bidrar i kontroll av balansen. Også synsinformasjon og signaler fra muskler, ledd og fotsålen spiller en stor rolle.

Sneglehuset (Cochlea) starter på innsiden av det ovalevinduet og snurrer seg som skalle til en snegle. Nervefibrene inni sneglehuset samler seg i hørselsnerven som bringer hørselssignaler til hjernen. Som beskrevet over oppstår hørselssignaler ved ad lyd setter trommehinnen i bevegelse.